Opplysningstiden

1700-tallet fram til den franske revolusjonen (1789) kaller vi opplysningstiden. En epoke der troen på framskrittet og fornuften stod i sentrum. Viktig for opplysnintsiden er den vitenskapelige og intellektuelle revolusjonen på 1600-tallet. 

Utviklingen innenfor naturvitenskapene

1600-tallet er en av de mest betydningsfulle periodene i naturvitenskapens historie. I en rekke fag ble det gjort epokegjørende oppdagelser. Eksempler er Francis Bacon, Nicolaus Copernicus og Isaac Newton. Revolusjonen innenfor naturvitenskapene fikk mye å si for åndslivet på 1700-tallet. I intellektuelle miljøer oppstod det en sterk framtidsoptimisme. En kastet vrak på mye arvegods fra fortiden. Unntaket var antikken.

Borgerskap og enevelde

I løpet av 1600- og 1700-tallet overtok handelsmennene og senere også industrieierne mer og mer av den økonomiske makten. Handelsmenn og industrieiere var en viktig del av det vi til vanlig kaller borgerskapet.  På 1600-tallet og i begynnelsen av 1700-tallet var eneveldet den dominerende styreformen i Europa. Maktgrunnlaget var gitt av Gud, monarken var konge av Guds nåde. Borgerskapet krevde makt og innflytelse i forhold til den betydningen det hadde fått i samfunnet. Sammenfattet kan vi peke på disse utviklingstrekkene: Kongemakten ble angrepet. Eneveldet var en avleggs styreform, ble det hevdet. Kongens gamle støttespillere – adelen og geistligheten – måtte langt på vei vike for et borgerskap med maktambisjoner.

Thomas Hobbes (1588–1679)

Gjennom en rekke skrifter prøvde Hobbes å vise hvordan et samfunn kan oppnå varig fred og sikkerhet. Hobbes stilte to grunnleggende spørsmål:
1 Hva er egentlig et samfunn?
2 Hvilken egenskap hos mennesket er det som styrer dets handlinger?
 Hobbes begynte svaret på det første spørsmålet ved å sammenligne samfunnet med en maskin. Samfunnsmaskinen består  av individene som har dannet den, og virker gjennom de kompliserte bevegelsene disse enkeltmenneskene gjør sammen.
Svaret på det andre spørsmålet fant Hobbes ved å lage en forestilling om et tidligere samfunn uten statsmakt. Da levde menneskene i det Hobbes kalte naturtilstanden, der alle kjempet mot alle. Det måtte de gjøre for å overleve, for menneskets sterkeste drift er selvoppholdelsesdriften. I tidens løp hadde menneskene funnet ut at naturtilstanden var uutholdelig og derfor forlatt den. Et farefylt liv tvang menneskene sammen for å overleve. Individene  gav avkall på sin absolutte frihet. Løsningen? Menneskene inngår en avtale seg imellom om å overføre makten til en hersker, som så styrer eneveldig.

Naturlige rettigheter og naturrett

Mange filosofer bygde sine teorier på naturretten: at hvert menneske er født med visse grunnleggende og umistelige rettigheter. Naturrettstanken fikk stor betydning for både den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776) og den franske menneskerettighetserklæringen (1789), som var forbilder for vår egen grunnlov fra 1814. Som menneskets naturlige rettigheter regner en vanligvis retten til liv, frihet og eiendom. Alle menneskerettighetserklæringer har sine røtter i ideene om de naturlige rettighetene. De samme hovedprinsippene finner vi i FNs verdenserklæring om menneskerettighetene fra 1948.

Opplysningsfilosofene

John Locke (1632–1704) så på staten som en nødvendig ramme for å trygge hvert enkelt individ. Den fremste oppgaven for en god regjering var derfor å sikre menneskene de naturlige rettighetene. Forholdet mellom de styrende og de styrte så Locke på som en pakt eller kontrakt med plikter og rettigheter for begge parter. Myndighetene har først og fremst plikt til å trygge livet, friheten og eiendommen til hver enkelt, som på sin side må respektere og lyde de lovene som er gitt. Dersom myndighetene svikter sine oppgaver eller individet bryter lovene, er dette kontraktbrudd. I slike tilfeller har begge sider rett til å sette i verk mottiltak.

Etter hvert flyttet tyngdepunktet blant filosofene seg fra England til Frankrike.

Montesquieu, Voltaire og Rousseau.

Blant de fremste franske opplysningsfilosofene var Montesquieu, Voltaire og Rousseau. Hovedverket til Montesquieu (1689–1755)  er Lovenes ånd, som ble utgitt i 1748. Montesquieu ville ta bort eneveldet, men beholde monarkiet. Kongen skulle dele makten med flere andre, for eksempel kirke, adel, byborgere og domstoler. Et kjernepunkt hos Montesquieu er prinsippene om maktfordeling og maktbalanse. Det er prinsippene om folkesuverenitet, maktfordeling og maktbalanse et moderne demokrati bygger på

Voltaire (1694–1778) står  ikke bak noen egentlig politisk teori. Han blir husket som en varm forsvarer av tanke- og trosfrihet. Ved hjelp av bitende ironi og spissformuleringer rettet han særlig skytset mot kirken og anklaget den for intoleranse, hykleri og maktmisbruk.

Rousseau (1712–78) var opprøreren blant opplysningsfilosofene. Ingen gikk lenger i sin samfunnskritikk og lanserte mer radikale teorier. I hovedverket Samfunnspakten fra 1762 la Rousseau fram sine tanker om idealstaten og utviklingen av samfunnet. Mennesket levde en gang i en naturtilstand og hadde mye av det Rousseau så på som naturens egne produkter – vennlighet, hederlighet, uselviskhet og egentlig klokskap. Men etter som mennesket forlot naturtilstanden og utviklet en sivilisasjon, forsvant de positive verdiene, og de ble erstattet av selvopptatthet og egoisme.
I Samfunnspakten avviste Rousseau at staten var noen naturlig institusjon. Rousseau spekulerte mye over hva som hadde fått menneskene til å danne samfunn, der de gav avkall på sin individuelle frihet. Svaret var at på et visst utviklingstrinn oppstod det et behov for å organisere seg. Men etter hvert hadde utviklingen i dette samfunnet gått i feil retning og gjort menneskene ufrie. Rousseau ville ha en pakt mellom medlemmene i samfunnet. Det var i denne sammenhengen han lanserte begrepet allmennviljen. Allmennviljen er ikke summen av enkeltindividenes interesser.  Det Rousseau la i begrepet , var at alle gav opp sine særinteresser for å la fellesinteressene komme fram til gagn for hele samfunnet.